Heilt ned ved havet, står det ei gamal brygge, lutrygga og rød. Ho er til nedfalls og søkk i saman, eit trasig skue i vår ellers flotte by. Så altfor lengje har ho fått stå der, som eit stengsel imot bygg og bu. Ei brygge kan´kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Derfor er det årevis på overtid at Statsforvalteren endelig har beseglet skjebnen til Gammelbrygga. I praksis betyr dette at detaljreguleringsplanen er endelig godkjent, og at Bonord som utbygger nå kan søke om rivingstillatelse. At Statsforvalterens vedtak ikke kan påklages, bærer også bud om at en visuell skamplett i byens midte vil være ute av syne i en ikke altfor fjern framtid.
Men det betyr også at det begynner å haste for dem som fremdeles måtte være overbevist om at Gammelbrygga er en kulturskatt som «noen» må ta vare på.
Dem har det jo vært flere av opp gjennom årene, og det har heller ikke skortet på gode forslag. Museum for utstoppede dyr, en koselig kafé eller en innbydende restaurant. Gjerne i kombinasjon med annen forretningsvirksomhet eller kontorfasiliteter. Fellesnevneren, eller rettere sagt problemet, har vært at flasketuten alltid har pekt på kommunen.
Men etter en ørkesløs vandring innså både administrasjon og politikere ufornuften i å bruke millioner av kroner på et luftslott på Ottar Håløygs plass. Til det har man som kjent viktigere oppgaver innenfor oppvekst og eldreomsorg. Noen av dem sågar lovpålagt.
Fra verneinteressene har det heller ikke vært signalisert spesielt stor vilje til å åpne lommeboka, og langt mindre grave i den. Heller ikke et utlovet flyttetilskudd på én million kroner klarte å trylle frem privat og risikovillig kapital da debatten raste som verst for seks-sju år siden. Det i seg selv står der som en indikator på reell interesse, realisme og potensial.
At Gammelbrygga er en del av byhistorien, er hevet over tvil. Men det er også sånn at den røde bygningen, som i en del av sitt liv var påkledt grønn eternitt, er bærer av en helt annen historie enn den som mange liker å fortelle.
I 2018 kunne nemlig Harstad Tidende avdekke at vi neppe har å gjøre med en godt over 150 år gammel brygge som kom fra Senja, og som angivelig skulle være et vitnesbyrd om Harstads storhetstid som fiskeriby. Sannheten er snarere at det nærmeste denne bryggen har vært fisk, var da Jo-Jo Fisk søkte om å få etablere fiskebutikk i bygget i 1984 - og selvsagt duften fra fiskerettene som ble servert den tiden det var restaurantdrift i huset.
Harstad Tidende har derimot sannsynliggjort at Mikkelsenkaien, som er dens opprinnelige navn, faktisk ble bygd i Harstad i 1918/1919, og at den fra dag én gjorde tjeneste som trelastlager. I hundreåret som fulgte har den vært bygd om, påbygd og totalrenovert flere ganger. Såpass mye er gjort, og såpass mye skiftet ut, at det nok skal godt gjøres å finne en treflis som kan dateres tilbake til det man antar er byggets opprinnelse. Sett i lys av all debatt og ståhei, er det faktisk oppsiktsvekkende at ingen, så vidt vites, har lagt to pinner i kors for å finne alder på eksempelvis bærende konstruksjon.
Det kan være gode grunner til å ta godt vare på et trelastlager fra en relativt nær fortid. Men i tilfellet Gammelbrygga, er det langt flere argumenter for at den bokstavelig talt må vike plassen for annen byutvikling som har stått på vent i snart to tiår. I dette tilfellet boliger med utsikt over et gult havnebygg – som virkelig må få vara evig.